Jacob Christian Abelsted (1806-92)

Av Leif K. Solberg

J Chr Abelsted ble født i Vågå, som sønn av kaptein Ulrik Fredrik Storm Abelsted, sjef for det Vaagske kompani, men etter farens død i 1808 vokste han opp sammen med moren hos onkelen, prost Finckenhagen, i Nes på Hedemark. På farssiden stammet han fra kjøpmann Conrad Lauritzen Leuch som i 1615 var lagmann i Oslo, og han var en fjern slektning av Leuch på Bogstad. På morssiden stammet han fra den tyske gullsmed Morten Finckenhagen. som døde i Christiania 1731

Abelsted var på tross av sin oppvekst i innlandet, en av stifterne av Baadforeningen i Revieret og medlem av det første tremanns­styret fra 1853. Deretter satt han som styremedlem og til dels kasserer frem til 1870. Mens Hans Grøn hadde sin organisasjonserfaring fra Studentersamfunnet, var Abelsted var en av stifterne, og enkelte kilder omtaler ham som ”stifteren”, av Den norske Boghandler­forening i 1851 som i nyere tid er splittet i forlegger- og bokhandlerforeningene. Som høyt premiert konkurranseskytter, må vi tro at konkurranse­bakgrunnen hans bidro til at kappseiling ble innført i foreningen alt fra stiftelsen i 1853.

I 1875 skrev og utga han antagelig på vegne av Revier­havnens Baatforening Norges første trykte kappseilings­reglement med måleregler. Fra disse reglene stammer for øvrig vårt første påbud om redningsvest i båt: ”Enhver Baad maa være forsynet med en Redningsbøie for hver av Mandskaberne, i Mangel heraf bliver Baaden tilbagevist.” Man kan spekulere på om ikke Eilert Sundt som siden 60-årene hadde vært sterkt opptatt av sikkerhet i småbåt, inspirerte ham på dette punkt. Oscar Egede Nissen ( 1843-1911) hadde lenge vært et kjent medlem i båtforeningen. Under en regatta seilte han ned båten sin i Bundefjorden, men han og sønnen reddet seg ved å svømme i land. Vi vet ikke dette var før eller etter 1875, men om det var før, kan det ha vært en medvirkende årsak til påbudet. For regattainteresserte kan det være interessant å nevne at reglene også inneholdt luffeforbud: ”Naar en Baad indhenter en anden, har den Lov at gaa til Luvart, og den der er i Læ, maa ikke skjære op i Vinden for at hindre den anden i Seilasen.”

Han gikk i boktrykkerlære hos Chr. Grøndahl og ble erklært for svend i 1827. Dette var året etter at krav til tegneprøve ved Den Kongelige Tegneskole ble innført for svenne­prøven. Derfor var han sannsynligvis elev ved denne rundt 1826/27, og at han her ble påvirket av det nye natursynet som senere skulle gjøre ham til en av pionerene i norsk friluftsliv.

I 1832 kjøpte han Tangens boktrykkeri og løste borgerskap som boktrykker, og i 1835 flyttet Abelsted trykkeriet til Toldbodgaten 5 som han kjøpte av Jomfru Anne Lohse. Slik det var vanlig den gang, bodde familien sammen med svenner og læregutter mv. i samme gården hvor han også drev som forleggerer og bokhandler.

Året før hadde han giftet seg med Jacobine Lucie Feilberg fra Skien som han fikk tre døtre og én sønn med. Familien fulgte opp den nye trenden med landsted mot sjøen og skaffet seg, slik som formannen i båtforeningen Ivar Rytterager gjorde senere, et sommersted på Bygdø, ”Bække­stuen”. I 1876 solgte han trykkeriet tilbake til Tangen-familien, men beholdt deler av forlagsvirksomheten, men selv må han ha flyttet minst 20 år før den tid.

Alt i adressekatalogen for 1857 er han registrert som bosatt på løkken ”Frihedslyst” på Skarpsno (Drammens­veien 93). Da ”Frihedslyst” ble for stort og tungvindt for ham, flyttet han siste leveåret til naboeiendommen Tostrups løkke – som i mellomtiden var blitt til Drammens­veien 89 B.

På 1850-tallet flyttet Abelstedfamilien ut av boktrykkergården, solgte landstedet på Ladegaardsøen og kjøpte eiendommen Frihedslyst, senere Drammens­veien 89 B.

Den økonomiske ryggraden i virksomheten var de periodiske skriftene ”Norsk Rettstidenede” fra 1836 og ”Lomme-reiserute” fra 1848 til 1889, samt en rekke skolebøker. Finne-Grønn skriver at han i sine senere år var ”en favororabel forlægger for flere av sine akademiske venner”, herunder overtok han trykking og forleggervirksomheten for Eilert Sundt fra 1867 etter at Stortinget nektet Sundt fortsatt statsstipend.

Om Lomme-reiseruten skriver Finne-Grønn at Abelsted delvis redigerte den selv, ”hva han som ivrig jæger og friluftsmand var særdeles vel skikket til”. Reiseruten kom på et tidspunkt hvor reising og fotvandring begynte å få en gryende karakter av turisme. Hittil hadde honette reisende kunnet gjøre regning med innkvartering hos embetsmenn i distriktet, men dette ble vankeligere når omfanget av reisvirksomheten økte og også omfattet noe bredere grupper enn før. Den gjaldt ikke lenger bare embets- og forretningsreiser, men turisme – med naturopplevelse som mål. Ofte dreide det seg om stedene hvor det før ikke hadde vært var mulig å få høvelig innkvartering. I 1840-årene begynte det derfor å komme tilløp til hoteller og annen profesjonell innkvartering også utenom byene og de gamle skysstasjonene. Abelsted skaffet seg oversikt over både innkvarterings- og skyssmuligheter landet over gjennom egen omfattende reisevirksomhet, og ”reiseruten” ble ga profesjonali­seringen av reisevirksomhet og turisme en infrastruktur. Den var også mye morsommere å lese enn senere reiseruter, med beskrivelser av steder og forum for reise- og turskildringer. Den ble bibelen for alle reisende i annen halvdel av det 19. århundre, og et så innarbeidet begrep at etter at han overdro utgivelsen til historikeren Yngvar Nielsen, fortsatte den å komme ut under navet ”Abelsteds Lommereiserute” (jfr. Rutebok for Norge). På mange vis bidro den til å legge grunnlaget for stiftelsen av Den Norske Turistforening i 1868. Abelsted er også ført opp i turistforeningens første medlemsliste.

Borgerlige menns sønner var fritatt for militærtjeneste; den plikt hadde bare de andre. Til gjengjeld deltok de gjerne i de frivillige borger­væbningerne. Deltagelse ga også innpass i det usynlige nett av sosiale bånd som innflytelse og gode kontrakter ble formidlet gjennom. Etter å tjent som fanejunker i Christiania borgerlige Infanterikorps til 1840, gikk han gradene til han gikk av som exercer­major og leder av infanterikorpset i 1857. Da hadde han året før blitt beskikket som medlem av Indkvarterings­kommisjonen som regulerte byens for­pliktelser overfor Akershus festning. Med tanke på de særfordeler båtforenin­gen oppnådde overfor festningen, kan dette ha vært en viktig stilling for båt­foreningen.

Medalje for Fuglekonge

Advers: Skytter som reiser sitt gevær klar for å avlegge et skudd mot rund skive. Halvkrans av laurbær bak. Skytteren er kledd i kjole og hatt.
Revers: Inngravert innskrift over fire linjer PRÆMIE I SKYDESELSKABET CHRISTIAN AUGUTS WENNER. (merk skrivefeilen)
Gravør: Usignert.
Størrelse: 36 x 47 mm.
Metall og opplag: Utdelte medaljer: Sølv bare 5 eksemplarer er kjent – alle individuelle.
Proveniens: Medaljen stammer fra Oslo Mynthandels auksjon nr. 37. Nå i norsk privatsamling.

© Kjetil Kvist, 2002

 


 

Som offiser i det borgerlige Infanterikorps og ivrig harejeger ble han i 1849 enstemmig innvotert som medlem av ”Skydeselkabet Christian Augusts Ven­ner”. Skydeselkabet hadde blitt stiftet i 1810, under Napoleonskrigene, men var senere blitt en mer eksklusiv selskaps­forening med begrenset medlemstall for sentrale representanter for byens makt­elite. Kontingenten var forholdsvis høy og det stengte ute ganske mange, men viktigere var at opptak av nye medlem­mer fordret enstemmighet. Typisk nok ble Henrik Wergeland avvist som en rabulist og urokråke da han søkte opptak i 1840. Det hjalp ham heller å skrive et hyld­nings­dikt til Selskabet . Derimot ble Wergelands venn, båtforenings­pioneren, tegnelærer David Arnesen senere tatt opp. Skytesel­skapet hadde, i følge Finne Grønn, jevn­lige møter, med ukentlige skyteøvelser og konkuranser på restauratør Helverschous løkke. Årlig ble det kåret en skytter­konge – ” Fuglekongen”.

De politiske mot­setningene som ledet frem til innføringen av parlamentarismen i 1884 og unionsoppløsningen i 1905, splittet hele landet – og ikke minst skytterlagene ble en arena. De folkelige og nasjonalsinnede stiftet egne folke­væp­ningssamlag, mens Centralforeningen var konge- og unionstro. Dette utviklet seg så langt at man begynte å frykte en borgerkrig med skytter­lagene som en vesentlig maktfaktor. Bl.a. filosofiprofessor Monrad oppfordret på denne tiden kongen til å gjøre statskupp. Etter den mest akutte fasen ble motsetningene i skytterlags­bevegelsen til slutt løst med en tvangs­samling til ”Det frivillige Skyttervesen” som ble opprettet etter i Stortingsvedtak i1892, mens restdelen av Central­foreningen forsatte og ble til Norges Idrettsforbund.

Antagelig førte politiseringen av skytterbevegelsen tidlig til splittelse blant eliten i Christian Augusts Venner, og da doyen (eldste medlem, jfr. dekan) Thor Olsen (jfr. gaten) døde i 1868, ble foreningen oppløst gjennom noe så sjeldent som et formelt oppløsnings­vedtak. Abelsted var for øvrig en av de åtte som underskrev protokollen på vedtaket. Om vi skal tro Finne-Grønns beskrivelse av ham som mild i sin dom over menneskene, passet han neppe på barrikadene i datidens beinharde politiske strid – enten han nå sympatiserte med høyre- eller venstresiden. Det kan kanskje tolkes som et resultat av krysspress i den politiserte skytterlagssaken at han nå vente seg til den rene frilufts­delen av jakt og skyting.

To år senere i 1871 var han for tredje gang en stifterne av en friluftsforening for Christianiaborgere: Norsk Jæger- og Fisker­forening. Her var han sammen med båtforeningsmedlemmene, politimester Carl Michelet og forsikringsdirektør Jørgen Herman Gjerdrum, en av innbyderne til stiftelsesmøtet.

 


Referanser:

  • Finne-Grønn SH. Familien Abelsted – En gren av Christiania-slægten Leuch. Oslo 1933
  • Abelsted, JC. Styringsregler for kappseilas. Selve skriftet er gått tapt, men det annonseres i Morgenbladet bl.a. 29. mai 1875. Innholdet i regattareglene som tas i bruk i regattaen 13. juni 1875, er gjengitt i Morgenbladets forhåndsomtaler 22. mai og 1. juni 1875
  • Hilditch J. Kristiania-portrætter. Kristiania 1895
  • Dahl JS: Skyteselskapet på Helverschous løkke, Byminner nr.4/1969
Tilbake